JURIDISKE NYHETER

Endringer i arveavgiften - Andalucias lov om 2017- budsjettet

Den 29. desember 2016, publiserte myndighetene Lov 10/26 av 26. desember om budsjett for 2017 for Andalucia-regionen. Loven trådte i kraft den 1. januar 2017

Loven innfører ( i 11. og siste punkt) en endring i arveavgiften, når det gjelder den regionale reduksjonen som kan anvendes etter dødsfall av ektefeller og nære familiemedlemmer.

Det er viktig å merke seg at loven gjelder kun for dødsfall som har inntruffet etter ikrafttredelsen (d.v.s. etter 1. januar 2017)

For arv under € 250.000, tilsier den nye bestemmelsen en 100% reduksjon for ektefeller og direkte slektninger (ned- og oppadstigende) dersom formuen før dødsfallet er mindre enn 402 678,11 euro.

Tidligere var grensen € 175.000 euro.

For arv mellom 250.000 og 350.000 euro, bestemmer loven at arveavgiften skal beregnes kun for den del som overstiger € 200 000 for ektefeller og direkte slektninger (ned- og oppadstigende) med formue før dødsfallet er mindre enn 402,678.11 euro.

3. Høyesterettsdom 705/2015: Kostnader i opprettelse av boliglån.

Den spanske høyesteretten erklærte i sin dom nummer 705/2015 fra desember 2015 at vilkårene som pålegger kostnadene i opprettelse av boliglån utelukkende til forbruker anses kansellert. Imidlertid forteller dommen ikke eksplisitt at disse kostnader skal bæres av finansinstitusjonen, men bare at kostnadene ikke skal bæres av forbrukeren alene. Derfor erklærer domstolen disse klausuler som kansellert, siden de bestemmer at forbrukeren må bære samtlige kostnader.

Høyesterettens dom angir på riktig vis det følgende om notarius- og eiendomsregistreringsavgifter:

Vi skal bare påminne at, når det gjelder opprettelse av notarialdokumenter og innskriving av disse (nødvendig for etablering av banksikkerhet), tilskriver loven betalingsplikten til søkeren av lånet eller aktuelle attester for både notarius og eiendomsregisteravgifter. Og den som har hovedinteresse i å dokumentere og lyse ut banklån med garanti i boligen er uten tvil lånetakeren. På denne måten vil han/hun få en rettskraftig eierdokument (§ 517 Sivilprosessloven), opprette banksikkerhet (§§ 1875 Sivillovbok og 2.2 Hypotekloven) og oppnår valg om spesial tvangsutførelse (§ 685 Sivilprosessloven).

De omstridte vilkårene ikke bare hindrer minimal gjensidighet i fordeling av kostnader som påløper som følge av bruk av notarius og eiendomsregister, men legger samtlige kostnader på lånetaker, til tross for at ved anvendelsen av gjeldende regelverk ville gi en rettferdig fordeling, fordi selv om den som drar nytte av lånet er lånetaker og den handlingen kan bestemmes som den viktigste i forhold til opprettelse av boliglån, kan man ikke miste av syne at garantien ble opprettet til fordel for långiver. Dette innebærer at det er et vilkår som forårsaker en betydelig misforhold for forbruker, som med rimelighet ikke ville ha akseptert innen en ramme av individualiserte forhandlinger; og som dessuten er uttrykkelig tatt med i listen av vilkår som loven definerer som urimelige (§ 89.2 Forbrukerloven).

I henhold til ovennevnte, skulle notarius- og eiendomsregisteravgifter være delt, og det er denne betingelsen som pålegger hele betalingsplikten til lånetaker som Høyesteretten anser som urimelig.

Når det gjelder avgiftene for opprettelse av bankgaranti, er loven om Formuesoverføring og dokumentavgift klar. Ved opprettelse av bankgaranti for boliglån, er forbrukeren den betalingspliktige. Imidlertid presiserer Høyesteretten at under den forrige loven bestemmes det at avgiftene fra andre utskrifter/kopier eller attester utstedt av notarius vil betales av søkende part, som i dette tilfelle er banken.

Oppsumeringsvis vurderer Høyesteretten om avgiftene for opprettelse av bankgaranti at å pålegge hele betaling av disse til forbrukeren er i strid med selve Skatteloven, siden visse kopier eller attester skal betales av finansinstitusjonene.

Som konklusjon, vurderer Høyesterettsdommen som urimelige kontraktsvilkår alle som pålegger betaling av samtlige kostnader for opprettelse av boliglån til lånetakeren, slik at det ville være riktig av finansinstitusjonen å tilbakebetale notarius-, registreringskostnader og en del av skattene.

 

Forfattet av advokat Einar Askvig