| |
Før vi begynner å se på hvilke skatteregler og satser som gjelder for ulike typer formue og inntekt, skal vi se på spørsmålet om hvor en person skal ansees å være bosatt i skattemessig forstand. I det følgende avgrenser jeg orienteringen til å gjelde spørsmålet om bosted i Norge og/eller Spania.
I utgangspunktet er spørsmålet enkelt å besvare. Man er skattepliktig til det land hvor man har sin faste bopel m.a. o. hvor man er bosatt. Men hva er situasjonen hvis man har disponibel bopel i begge land, altså både i Spania og i Norge ? Slipper man da skatt i begge land ? Nei, det ville være for enkelt! I slike tilfeller reguleres skatteplikten i utgangspunktet av Dobbeltbeskatningsavtalen (DBA) mellom Norge og Spania. Denne ble sist vedtatt med effekt fra 1/1-2001 og avløste den tidlige DBA fra 1963.
Artikkel 4 inneholder hovedregelen når det gjelder begrepet ”person bosatt”: en person ansees som bosatt i det land dersom lovgivningen i landet tilsier skattteplikt i vedkommende land bl.a. utifra bopel. Dette er en noe kronglete måte å bekrefte vårt utgangspunkt i forrige avsnitt. Det blir imidlertid mer interessant dersom en person kan ansees bosatt i begge land. Dette vil være tilfelle hvor man disponerer bolig i begge land og oppholder seg tidvis i såvel Spania som i Norge. Da gjelder følgende:
Skattteplikten skal utøves i det land hvor en har sentrum for livsinteressene. En rekke momenter vil kunne legges vekt på ved denne avgjørelsen. Først og fremst vil formuesfordeling være viktig, videre hvor lang tid man tilbringer i det enkelte land, hvor man har arbeid, tilbringer en ektefelle/barn den vesentlige del av tiden i Norge mens den annen ektefelle tilbringer den vesentlige tid i Spania mv. Det ersåledes en konkret vurdering som vil måtte legges til grunn (Røkke-saken og Fredriksen-saken er eksepmpler på at spørsmålet ikke helt sjelden er oppe i praksis).
Dersom skatteyter tilbringer 183 dager eller mer i Spania i løpet av et kalenderår vil spanske skattemyndigheter anse vedkommende som skattepliktig i Spania. Samtidig vil Norge kunne hevde skatteplikt dersom vedkommende har fast disponibel bopel i Kongeriket. I dette tilfelle vil DBA hindre at samme inntekt eller formue blir dobbelt beskattet i overenstemmelse med § 24 – Unngåelse av dobbeltbeskatning. I praksis skjer dettte – kort og upresist - etter en såkalt kreditt metode, hvor skatteyter får fradrag i sin norske skatt for det beløp som er betalt i Spania.
Dersom det ikke kan fastlegges hvor skatteyter har sentrum for sine livsinteresser eller ikke disponerer fast, disponibel bopel i noen av landene blir han å anse skattepliktig i det land hvor han vanligvis har sitt opphold. Jeg vil anta at dersom han oppholder seg 183 dager eller mer i et av landene vil dette bli å betrakte som skattelandet. Dersom vedkommende tilbringer mindre enn 183 dager i hvert av de to land må det antas at han er skattepliktig til det land hvor han tilbringer flest dager i løpet av et kalender år.
I de svært få tilfelle hvor en skatteyter har vanlig opphold i begge land (men husk: ikke noen fast disponibel bopel!) vil statsborgerskap være avgjørende.
Ovennevnte var en rask gjennomgang av de ”enkle og oversiktlige” regler om stedlig skatteplikt!
Skrevet av:
Advokat Einar Askvig
|
|
|
|
